Åpent brev til norske politikere og myndigheter om Sexkjøpsloven

Dette brevet handler om den grusomme stigmatiseringen av sexarbeidere og deres klienter som nå foregår her til lands. Jeg er inderlig rystet over den arrogansen som råder i regjeringen og blant visse politikere. Loven må fjernes!

For frihet – mot menneskehandel
Jeg må her få understreke at jeg er for frihet og mot undertrykkelse av individet. Jeg er selvsagt i mot all form for tvang og menneskehandel – det er ikke dette emnet jeg i hovedsak berører i dette brevet, fordi det er en selvfølge at slikt må bekjempes. Sexsalg og sexkjøp kan ikke rent logisk parallelliseres med menneskehandel fordi det rett og slett ikke er det samme. At det finnes tilfeller av menneskehandel innen sexsalg må selvsagt tas alvorlig, men det blir aldri slik at all sexhandel er kongruent med menneskehandel, da svært mange (både menn og kvinner) gjør dette av egen, fri vilje, på eget initiativ. Å si noe annet er i beste fall arrogant, i verste fall er det ondskapsfullt fordi man kategorisk avfeier muligheten til at det er individer som velger å selge sex og virkelig ønsker dette, og dermed opphøyer sin egen mening som den eneste rette. Så lenge sex er frivillig – kjøpt eller gratis – er det alltid en privatsak og må ikke få overvåkes moralsk av staten.

Moraliserende argumenter
Da loven ble vedtatt, var et argument at man skulle endre folks holdning til sexkjøp, altså gjøre noe med samvittigheten og tankene til befolkningen. «Det skal ikke være OK å kjøpe et menneske». La meg si det slik: Nei, det er ikke OK å kjøpe et menneske. Det er ikke det man gjør heller. Man kjøper en frivillig seksuell tjeneste hos en tilbyder; en tjeneste som det overhodet ikke er noe rasjonell, logisk dekning for å stigmatisere som farlig i seg selv; dette er en tjeneste som faktisk dekker et behov hos et menneske. Det er ikke alle som er i parforhold eller liker å sjekke opp andre for å oppnå gratis sex; ikke alle bifaller det sosialt aksepterte rollespillet som har som mål å skaffe seg sex. Det er skammelig at man kriminaliserer en gruppe som vil benytte seg av en tjeneste som er til salgs; en (helse)tjeneste som ikke i seg selv skader.

Et annet argument rundt denne lovgivningen har vært: “Ville du likt at din datter eller sønn jobbet med dette?” Svaret burde være innlysende nok: “Ja, hvis det er noen hun eller han ønsker – og forholdene ligger til rette for det.”
Hvem har rett til å bestemme hva mennesker skal jobbe med? Personen selv, eller foreldre og samfunn? Svaret er opplagt.

Når man forsøker å endre en holdning gjennom lovendringer og et justispolitisk eksperiment (som denne loven er), vil dette gjøre noe med befolkningen. Den grupperingen som tar dette til seg og faller for moral og samvittighets-argumentene brukt av de som innførte loven vil igjen spre forutinntatte og giftige holdninger i samfunnet. Det å spille på folks samvittighet kan være effektivt, men i lengden er det svært alvorlig. De som vokser opp i et slikt samfunn tar til seg holdninger som er farget av en farlig stigmatisering. Den andre gruppen som ikke lar seg farge av argumenter i Sexkjøpsloven blir potensielle lovbrytere fordi noen av dem ikke ser noe moralsk utfordring i å benytte seg av et sexkjøp. Hva er galt med et slikt forsøk på moralbasert holdningsendring, spør dere kanskje? Jo, en sprer farlige, sneversynte holdninger og skaper splid i et samfunn som i utgangspunktet skulle vært basert på frihet for individer, toleranse og forståelse for andres valg og respekt for hverandres ulikheter. Slik hadde vi det i større grad før 1.januar 2009 – da loven ble innført.

Brudd på Grunnloven
Når staten bestemmer at noen ikke skal få kjøpe en tjeneste som ikke er ulovlig å selge; bryter ikke da staten Grunnlovens § 110 om arbeid? Sitat: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide.» Det er veldig tydelig at man ikke legger til rette for sexarbeidernes inntjening, men at statens myndigheter diskriminerer yrkesgruppen grovt ved å avskjære kundegruppen – kvinner som menn. En kan spørre seg hvordan Sexkjøpsloven legger til rette for den lovlige gruppen sexarbeidere.

Brudd på Menneskerettighetene og på tvers av FN (UNAIDS) og WHO
Denne type lovgivning er trakasserende og bryter granngivelig med Menneskerettighetene, og forskning som er gjort på området viser at sexarbeidere føler seg mer utsatt og stigmatisert enn noen gang: Hvordan kan man da forsvare å tviholde på en slik morallov, som i tillegg fremmer menneskehandel? Hvor lenge har Stortinget tenkt å ignorere FN-organet UNAIDS sin forskningsrapport der de entydig anmoder land om å avkriminalisere sexarbeid; både kjøp og salg? Denne rapporten viser tydelig at stigmatisering, trusler mot sexarbeidere og spredning av HIV er mye større i land som har kriminalisert sexarbeid (kjøp / salg), enn i land som for eksempel New Zealand der de har avkriminalisert sexarbeid og sørget for en respektfull lovgivning som ivaretar sexarbeideres arbeidsforhold og rettigheter. At WHO i disse dager publiserer en rapport som understreker nøyaktig det samme, forsterker bare viktigheten av avkriminalisering. Kan Norge virkelig være bekjent av en lov som strider mot Grunnloven, mennskerettigheter, samt FN og WHOs formaninger om dekriminalisering?

I Morgenbladet (29.11.12) kan det leses at Norge degraderes til B-nasjon i FN. Dette fordi nasjonen har sviktet i å trygge menneskerettighetsvernet for utsatte grupper. Disse gruppene har ingen institusjon å gå til når krenkelser forekommer. Det er skammelig at Norge ikke oppfyller de såkalte Paris-prinsippene om å sikre et organ som skal fremme menneskerettigheter og overvåke nasjonens tilstand – uavhengig av staten. Her foregår det krenkelser, uten at man har et organ som kan overvåke dette. Sexkjøpsloven er en opplagt krenkelse og krenkelse rammer alle, enten man vil se den eller ikke.

Loven må reverseres!
Heldigvis er det politiske partier som er sterkt i mot loven, men må man virkelig vente på et regjeringsskifte for at loven skal bli fjernet? Er det ikke mulig å innrømme at loven gjør ubotelig skade i samfunnet og reversere den NÅ før skadene og lidelsene blir større? Vil man se på at loven presser sexarbeid under jorden – og faktisk muliggjør menneskehandel i enda større grad? Vil man ikke sexarbeidernes beste? Vil man ikke unngå å ramme uskyldige?  Må man oppkonstruere kriminelle?

Jeg registrer at Danmark ikke ville innføre denne loven nettopp på grunn av de omtalte negative konsekvensene, og at justisminister Morten Bødskov kritiserer de andre nordiske landene for deres lovgivning mot sexkjøp.

Sett i historisk perspektiv er det alltid kun snakk om tid før borgerne ikke vil finne seg i krenkelse fra staten lenger. Det er bare så synd at man i mellomtiden må se på de grusomme ydmykelsene som oppstår. Og dette på grunn av en lov som aldri burde vært vedtatt.

Det bærer alltid galt av sted når et helt folk må rette seg etter lover som er sterk preget av et kristentreligiøst livssyn og moralisme som skal korrigere privatlivet til mennesker. Er det ikke en svakhet i demokratiet når man kan la en fraksjon av regjeringen og et knapt flertall av Stortinget vedta en lov som til de grader går ut over hele befolkningen – og skaper ulykke? Denne loven oppkonstruerer kriminelle av mennesker som i utgangspunktet ikke har gjort noe galt, eller ønsker å skade noen. Det er dessuten moralsk forkastelig at staten får inntekter på at uskyldige mennesker som ikke er delaktig i menneskehandel skal bøtelegges for deres ønske om å kjøpe sex.

Kan man tenke seg at framtiden vil føre med seg en større kontroll av, eventuelt gjøre det straffbart for politikere, å komme med lovforslag som åpenbart innehar en skjult agenda (eksempelvis å ikke like sexkjøp), moralisering og religiøse gjennomstrømninger?  Hva hvis de som er blitt krenket av denne loven gikk til søksmål mot staten for tapt arbeidsfortjeneste og grov diskriminering?

Jeg ønsker at Norge igjen skal bli et land man kan være stolt av; et land preget av respekt og toleranse for hverandres ulikheter, legning, yrkesvalg og bakgrunn.  Et land som tar menneskerettigheter på alvor. Denne kvelende moraliseringen som har skylt over nasjonen skaper ingenting annet enn elendighet og splid når man i stedet kunne ha sikret sexarbeidere tryggere forhold og akseptert at ikke alle menn eller kvinner ønsker et fast forhold eller sjekke noen opp på byen for å få seksuell omgang. Et regulert sexmarked (á la New Zealand) ville gitt større sikkerhet for arbeidere og brukere – og etter hvert også visket bort stigma som forfølger uskyldige.

Så lenge sexarbeid er et lovlig yrke, må det behandles på lik linje med andre lovlige yrker.

Med de beste ønsker,
Anne Johnsen